Ensomhet – et mønster du kan bryte
Ensomhet er problemet som kanskje oftest dukker opp i terapi. Når vi snakker om det, beskriver pasienter som regel ensomheten som opplevelsen av å ikke ha noen å dele vansker og glede med – uansett om de faktisk er alene, eller har mennesker rundt seg. Kan det være slik at det faktisk ikke finnes et eneste menneske rundt en som man kan stole på, eller handler det mer om at hun/han ikke klarer eller tør å dele ting med andre? Dersom ensomhetsfølelsen oppleves som et mønster i livet, er det mer sannsynlig at den kommer fra pasienten selv.
Det er vanlig at pasienter som klager på en permanent ensomhet forteller at de tror at folk ikke forstår dem, og/eller de vil ikke være en byrde, belaste andre med sine vansker, og vil ikke vise sårbarhet. Slike pasienter forteller også at de er redde for at ting de deler med andre blir brukt imot dem. Men hva gjør at noen av oss føler og tenker slik, mens andre har tillit til dem rundt seg?
Slike følelser er rotfestet i barndommen. Barnet som ikke ble hørt føler at ingen er nysgjerrig på hva hun/han vil si, barnet som ikke fikk kjærlighet, føler at hun/han er en person som ikke kan bli likt.
Hvis foreldre er opptatt av egne vansker/sykdom/rus/festing/jobb/hobby/idrett osv, og har ikke tid eller kapasitet til barnet, føler barnet seg ikke er viktig og er i veien – og slike følelser blir der også i voksen alder. “Jeg er en person som ingen kan være glad i.” “Jeg kan aldri få kjærligheten jeg trenger.” “Jeg er alene.” “Ingen forstår meg.”
Slike falske oppfatninger fester seg dypt, som en selvfølge – en slags grunnleggende sannhet i seg. Dette kalles emosjonell deprivasjon skjema. (Dette er ett av de 18 tidlige maladaptive skjemaene som skjematerapi beskriver.)
Det er viktig å forstå at det ikke skjer slik fordi det er noe problem med barnet, det skjer pga foreldrenes egne utfordringer (psykisk sykdom, rus, sykdom, dødsfall i familien, mye jobb pga dårlig økonomi osv).
Når en person med ovennevnte vansker velger kjæreste, får emosjonell deprivasjon skjema en stor rolle. Vi har en tendens til å velge det som er kjent, uansett hvor ubehagelig og plagsomt det er for oss. Det som er kjent, føles trygt. En med dette skjemaet, kan oppleve en potensiell partner som viser masse kjærlighet, omsorg og støtte, som ikke er attraktivt. Hele situasjonen virker fremmed og utrygg, kjærligheten virker uekte, og personen virker uansett kjedelig. I stedet kan en person som er følelsesmessig utilgjengelig (slik foreldrene kanskje var) virke mer tiltrekkende, selv om dette valget ofte fører til mye ubehag. Vi vet at han eller hun ikke er bra for oss, men klarer likevel ikke å gi slipp. Valget er skjemastyrt – og derfor sterkt (skjemakjemi). Og da er vi tilbake til utgangspunktet: vi har vansker med å dele ting, og i tillegg velger vi en partner (eller flere etter hvert) som faktisk ikke egner seg til å dele ting med, og vårt emosjonell deprivasjon skjema blir bekreftet – og opprettholdes gjennom hele livet.
Med mindre vi klarer å bryte mønsteret…
23.08.2025
Når gamle mønstre styrer livet
Har du noen gang kjent på gjentakende mønstre i livet ditt? Har du kanskje hatt samme type kjærester, for eksempel følelsesmessig utilgjengelige, narsissistiske, eller voldelige? Har det skjedd gjentatte ganger at du ikke har klart å si nei til for mye arbeid? Føler du deg ofte utenfor? Unngår du konflikter? Får du skyldfølelse uansett hva som skjer? Bruker du alltid samme måte å håndtere vanskelige følelser på – for eksempel mat, rus eller skjerm?
Skjematerapi ble utviklet nettopp fra observasjonen av at vi alle har mønstre i livet som gjentar seg. Og vi gjentar gjerne det som var vanskelig eller traumatisk i barndommen vår – noe som kalles “gjentakelsesironi”.
La oss ta et eksempel:
Sofie har en mann, tre barn, jobb, stiller opp på dugnader og hjelper alltid alle. Hun klarer ikke å si nei. Det er kjempeviktig for henne at alle rundt seg har det bra og er fornøyd. Og folk er som regel fornøyde – men de tar stort sett som gitt at hun ordner alt. Det er bare Sofie som føler seg dårlig. Hun er utmattet, ensom, og innerst inne føler hun at noe ikke stemmer, men hun vet ikke hva. Hun har jo et perfekt liv, hvorfor skulle hun klage? Hun får masse skyldfølelse pga at hun ikke er lykkelig, eller når egne behov dukker opp. Hennes største glede er når alle har lagt seg, og hun kan spise i fred. Hun spiser det hun finner – helst noe søtt, fett eller salt.
Sofie hadde en vanskelig oppvekst. Far var dominant og streng, og viste ikke følelser – bortsett fra sinne. Var ofte beruset. Mor var svak og deprimert, lå mye på sofaen eller var på sykehus. Som eldst måtte Sofie ta vare på de to yngre søsknene. Hennes oppgave var å forberede dem til skolen, lage middag, og ordne alt for å unngå at far ble sint eller mor mer trist. Hun fikk ofte kommentarer fra foreldre om kroppen og hvor mye hun spiste. Hun lærte veldig tidlig å undertrykke egne behov og følelser, og alltid prioritere andres. Hun lærte at hun bare var “god nok” hvis hun gjorde alt for andre – da fikk hun ikke kjeft, ble hun ikke avvist. Dette ble en automatikk i livet hennes, en grunnleggende tro/overbevisning som hun aldri stilte spørsmål ved. Alt gikk bra, bare at hun selv ikke var glad. Og trøstet seg med mat.
Sofie utviklet flere maladapative (dysfunksjonelle) skjemaer i oppveksten, blant annet “emosjonell deprivasjon skjema” og “selvoppofrelses skjema”. Selvoppofrelsen ble hennes måte å unngå smerten som emosjonell deprivasjon skjema ville gi. Ifølge emosjonell deprivasjon skjema: “jeg kan aldri få kjærligheten jeg trenger». For å unngå dette, for å bli likt – gjør hun alt for andre.
Hun har aldri tenkt at det å gjøre alt for andre kan være usunt. Men det er det. Før du leser videre, prøv å svare selv: Hvorfor er det ikke bra å alltid gjøre alt for andre?
Det er fint å gjøre ting for andre, men ikke når det går på bekostning av oss selv. Hvis vi hele tiden undertrykker egne følelser og behov, mister vi kontakten med oss selv. Vi vet ikke lenger hvem vi er, hva vi vil, hva vi trenger, hvordan vi egentlig føler. Ting blir aldri sånn som det ville være bra for oss, og det blir kjempefrustrerende på sikt. Resultatet kan være utbrenthet, utmattelse eller somatiske plager. Og for å dempe ubehaget tyr vi til mat, alkohol osv., eller vi eksploderer (sinneutbrudd) til slutt. I et annet innlegg skal vi snakke om hvordan skjematerapi kan hjelpe til med å bryte mønstrene.
Selvoppofrelse er Sofies livsmønster. Hvilket er ditt?
(Sofie finnes ikke – historien hennes er laget av meg, satt sammen av erfaringer fra flere pasienter.)
02.09.2025
Om kontakten med egne følelser
Jeg liker veldig godt med psykologi at alt har en betydning – selv den minste detalj kan gi masse informasjon. Nå skal jeg skrive om noe som fremstår som småting, men – etter min mening – er viktig, og som jeg legger vekt på i terapi: både som et tegn å tolke, og som en liten del av behandlingen.
Det skjer ganske ofte at når pasienten snakker om seg selv, velger han/hun å bruke en generell form: “man føler seg…”, “man har behov for…”, “man vil…”. Når pasienten snakker på denne måten, er det ofte et tegn på at han/hun er i den frakoblede beskytteren modusen.
Dette er en dysfunksjonell mestringsmodus i skjematerapi, der man demper vanskelige følelser ved å koble dem av, i stedet for å forsøke å møte behovene bak følelsene.
Problemet er at hvis man ikke er i kontakt med egne følelser og behov, mister man også kontakten med seg selv. Følelser fungerer som en kompass: de viser hva som er bra eller ikke bra for oss. Hvis vi ikke er i kontakt med egne emosjoner, mister vi denne kompassen – vi vet ikke hva vi ønsker eller hva som er riktig for oss. Mange pasienter beskriver nettopp dette: en opplevelse av å ikke kjenne seg selv, ikke vite hva de liker, eller hva de egentlig trenger. Følelser er også avgjørende for relasjoner, siden det er gjennom følelser vi knytter oss til andre.
Den frakoblede beskytteren-modusen dannes tidlig i livet. Når barnet opplever dårlige følelser, men verken har verktøy eller mulighet til å beskytte seg, kan løsningen bli å koble av følelsene for å unngå å bli såret. Mange pasienter forteller at de allerede som barn drømte seg bort for å slippe å kjenne på ubehag. Dette kan bli en automatikk senere i livet. Denne modusen kan også forklare hvorfor mange ikke husker barndommen sin. Det som vekker følelser blir viktig, og vi husker det, mens det som er nøytral, glemmer vi fort av. Når følelser kobles av, blir det lite å huske på. Når pasienten oppgir i begynnelsen av timen at det ikke har skjedd noe siden sist, kan det også være et tegn på den frakoblede modusen. I terapi minner jeg ofte pasientene mine på å bruke “jeg-form” i stedet for “man”: “Jeg føler meg…”, “jeg har behov for…”, “jeg vil…”. Dette kan være overraskende vanskelig for enkelte.
Å snakke i førsteperson er et lite, men viktig skritt mot å komme nærmere egne følelser og behov – og dermed også seg selv.
10.09.2025
Hva skjuler seg bak narsissismen? – et skjematerapeutisk blikk
Ifølge faglitteraturen er skjematerapi den beste – eller kanskje den eneste – terapiformen som kan være effektiv mot narsissisme. Ordet «narsissisme» har blitt veldig populært i det siste, men det er viktig å huske at narsissisme er et spektrum, og at alle mennesker har noen narsissistiske trekk i større eller mindre grad. Graden kan endre seg gjennom livet, avhengig av livssituasjon. Ekte narsissister kan være vanskelige å tåle. Derfor er det nyttig å forstå narsissisme – ikke for å unnskylde dem, men for å gjøre det lettere for oss selv: slik at vi ikke legger skylden på oss selv, ikke overgir oss, men klarer å stå opp for oss selv i møte med dem.
Hvordan forklarer skjematerapi narsissisme? (For enkelhets skyld bruker jeg “han” her, men det kunne like godt være “hun”). Jeg opplever ofte at pasienter blir overrasket når de får høre at i bunnen har de aller fleste narsissister et mindreverdighet/skam skjema – en grunnleggende overbevisning om at de ikke er gode nok, og at de føler mye skam over hvem de er. Hvordan er det mulig? Ifølge skjematerapi kan vi reagere på et skjema på tre måter: med overgivelse, unngåelse eller overkompensering. (Hvordan vi reagerer, avhenger både av oppvekst og temperament.)
- Ved overgivelse til mindreverdighetsskjemaet aksepterer man å være mindreverdig, og underordner seg andre, da man tenker at alle andre er bedre enn en selv.
- Ved unnvikelse prøver man å unngå situasjoner eller mennesker som kan utløse følelsen av å være mindreverdig.
- Ved overkompensering benekter man skjemaet, og prøver å overbevise både seg selv og andre om det motsatte: at man er bedre, unik og mer verdifull enn andre. På den måten kan det utvikles et grandiositet/ta seg til rette skjema. Dette er et sentralt kjennetegn ved narsissister: de fremstår overlegne og nedlatende, men i virkeligheten overkompenserer de for dype følelser av mindreverd.
Et typisk og kjent eksempel på dette er Donald Trump – men vi kan alle møte slike mennesker i vår egen nærhet også.
Andre skjemaer har også en rolle:
- Emosjonell deprivasjon skjema: Narsissisten opplever en konstant ensomhet, å være ikke likt, ikke viktig, ikke akseptert. Dette blir ofte overkompensert ved å bevise at “alle liker meg” eller at “jeg er populær”. Men fordi han er usikker, trenger han hele tiden bekreftelse utenfra – her aktiveres et “søken for akseptering» skjema. Narsissistiske partnere krever stadig bekreftelse på at kjæresten er kjempeglad i ham og bare i ham, og at han er viktigere, bedre, flinkere, smartere eller penere enn alle andre.
- Høye standarder/overdreven kritisk skjema: Narsissisten har urealistisk høye forventninger til andre, blir sint når folk ikke lever opp til kravene hans, og er ofte kritisk, dominant, nedlatende og manipulerende. Han tar lite hensyn til andres følelser eller behov.
- Utilstrekkelig selvkontroll skjema: Han har vansker med å regulere følelser og sinne, er impulsiv, og kan kalle et sinneutbrudd for “ærlighet” – og fremstille det som noe positivt.
- Emosjonell hemming skjema: Mange narsissister havner i en frakoblet, selvberoligende eller selvstimulerende modus – for eksempel gjennom rus, spill, skjerm eller porno – for å slippe å kjenne på de ubehagelige følelsene knyttet til mindreverd, skam og emosjonell deprivasjon (altså sårbart barn modus).
Narsissister søker ofte behandling når de blir forlatt (eller truet med det), eller når de opplever andre former for tap – situasjoner der de ikke lenger klarer å holde det sårbare barnet på avstand.
Alle de ovennevnte skjemaene ble dannet i barndommen, og vi kan kanskje føle empati for den lille gutten eller jenta som måtte utvikle slike strategier for å beskytte seg. For meg hjelper det mye i arbeidet med narsissister (som jeg faktisk er veldig glad i) å se det sårbare barnet i dem – den lille, stakkars gutten eller jenta de en gang var, og som de innerst inne fortsatt er.
20.09.2025
Finnes det negative følelser?
Følelser og følelsesregulering er et av de viktigste temaene i terapi. Derfor spiller det en stor rolle hvordan vi forstår og tenker om følelser.
Det er vanlig å snakke om “negative følelser” når vi mener ubehagelige eller vonde emosjoner. Jeg tror imidlertid ikke at det egentlig finnes negative følelser – med noen få unntak. Jeg pleier å tematisere dette med pasientene mine, fordi det er viktig hvilke merkelapper vi setter på ting. Dette er også en småting jeg legger vekt på. Hvis vi kaller følelser “negative”, betyr det at de er dårlige eller skadelige for oss, og at vi bør unngå dem. Men (nesten) alle følelser har en funksjon, og dermed en viktig rolle i livet vårt.
Hvordan ville livet vært uten følelsene som ofte kalles “negative”? La oss se på noen eksempler:
- Sinne: mange pasienter har store vansker med å oppleve sinne. Da klarer de ikke å stå opp for seg selv, og blir ofte undertrykt av andre (helt til vi begynner å jobbe med det 🙂).
- Frykt og angst: hvis man ikke opplever bekymring, frykt eller angst, kan det være et symptom på psykopati. Uten disse følelsene er man ikke forsiktig nok til å unngå farlige situasjoner, man passer ikke på at ting blir ordnet rundt seg, og man planlegger ikke for fremtiden.
- Tristhet: når vi mister noen eller noe viktig, er det helt menneskelig å bli lei seg. Tristhet viser at vi hadde noen eller noe vi var glad i, og sorgen er et uttrykk for dette båndet. Uten denne tilbaketrekningen kunne vi verken bearbeide tapet eller signalisere til andre at vi trenger trøst.
- Ensomhet: uten å føle ensomhet ville vi ikke bli motivert til å søke fellesskap og bygge relasjoner. Ensomhet viser oss at vi trenger andre mennesker – alene blir vi mer sårbare, og livet kjennes tomt og kjedelig.
Selvfølgelig kan vi dempe slike følelser en stund med rus, mat eller andre dysfunksjonelle strategier, men da får vi ikke det vi egentlig trenger, og vi kan ikke bli lykkelige. For eksempel: hvis vi ruser bort ensomhetsfølelsen, blir behovet vårt for trygg tilknytning – for eksempel en god kjæreste – aldri tilfredsstilt. Følelsen roer seg midlertidig, men behovet forblir umøtt.
Det som faktisk kan kalles negative følelser – etter min mening – er skam, mindreverdighetsfølelse og skyldfølelse – den siste når den oppleves uten grunn. Disse er bare destruktive, og et viktig mål i terapi er å fjerne dem.
25.09.2025
