Vi har alle en barnedel som kjenner veldig sterke og dype følelser. Slike følelser blir aktivert når ett eller flere av våre grunnleggende behov ikke blir møtt. Når vi (sett fra et sunt voksent perspektiv) opplever at vi har sterkere følelser enn andre ville hatt i en lignende situasjon, er vi mest sannsynlig i en barnemodus. Disse følelser er som regel tristhet, sinne, ensomhet, redsel og sårbarhet. Det finnes flere barnemodus som er ulike fremtredelsesformer av det samme barneselvet. Barnemoduser blir dannet som følge av at et behov ikke ble møtt i barndommen. I barnemodus er svart-hvitt tenkning og selvsentrert tenkning typisk. Det hender at pasienter ikke ser sitt barnemodus, har vansker med å kjenne etter den og identifisere den i egen fungering. Som regel er disse pasientene i barnemodus store deler av tiden. De er nesten helt ett med barnemodusen, og derfor er det vanskelig for dem å identifisere den. 

Sårbart barn

Når et skjema fra de to første skjemagruppene (avvisning/ustabilitet og svekket autonomi og prestasjoner) blir aktivert, får man vanskelige følelser og kommer i sårbart barn modus. 

Undertyper:

• Ensomt barn

•  Forlatt barn

•  Mishandlet barn

•  Presset barn

•  Redd barn

•  Avhengig barn

Et av målene med skjematerapi er at vi skal komme i stand til å ta vare på og trøste vårt sårbare barn fra en sunn voksen/god forelder modus.

Sint barn

Sinne i denne modusen kommer plutselig, er veldig sterkt og svært selvsentrert. Her er det ofte enklest å si hvilken alder man «kommer tilbake» til. Bak dette sinnet ligger redsel, smerte, urettferdighetsfølelse, forlatthetsfølelse og opplevelse av å bli neglisjert. Det blir aktivert når enten tilknytningsbehovet eller autonomibehovet ikke blir møtt eller blir såret. Funksjonen er å gi beskjed om at det sårbare barnet ikke har det bra. Det sårbare barnet ligger alltid bak det sinte barnet, men vi har ikke alltid kontakt med det.

Rasende barn

Denne modusen ligner mye på det sinte barnet, men sinnet er mye sterkere. Man kan oppleve andre som om de vil skade en, og derfor vil man skade eller såre andre. Man kan miste selvkontrollen helt i denne modusen.

Udisiplinært barn

I denne modusen har man vansker med å følge regler, rammer og krav i hverdagen. Man kan unngå ansvar og også styre unna kjedelige eller krevende oppgaver. Atferden preges mer av hva man har lyst til der og da enn av det som er hensiktsmessig på sikt.

Impulsivt barn

Man kan plutselig gli inn i impulsiv barn-modus når man kjenner en sterk impuls eller et behov som må tilfredsstilles umiddelbart, uten å vurdere konsekvensene. I denne modusen blir følelser uttrykt uten tilstrekkelig kontroll. Dette kan føre til handlinger som for eksempel one-night stand, rusmisbruk, unødvendig shopping eller råkjøring.

Happy Child / Glad barn

Glad barn er den ene av de to sunne modusene, sammen med sunn voksen modus. Den som er i denne modusen, klarer å nyte øyeblikket, kan føle seg sorgløs, være kreativ og uendelig fri. I denne modusen føler vi oss trygge, elsket og akseptert. Et av målene i terapi er at denne modusen blir sterkere. Vi skal ikke være i denne modusen hele tiden, men at denne modusen får plass i livet vårt.

Foreldremodusen representerer våre kritiske, straffende, krevende, skyldpåførende og skremmende tanker.

Foreldremodusen er et indre avtrykk av ordene, holdningene, overbevisningene og verdiene til viktige personer i barndommen vår, som for eksempel foreldre, lærere, trenere, søsken og betydningsfulle jevnaldrende.

I denne modusen har vi overbevisninger, tanker og meninger som kan såre oss og hindre oss i å løse situasjoner på en god måte. Tanker som kommer fra denne modusen, fremstår ofte som absolutte sannheter, og vi kan lett forveksle dem med den sunne voksne delen. Det finnes pasienter som ikke ser denne delen i seg, fordi det den mener og sier oppleves som så naturlig og grunnleggende.

Krevende

Denne modusen handler om et indre press om å være perfekt, sterk eller alltid prestere. I denne modusen stiller man høye og ofte urealistiske krav til seg selv. Man kan føle at man aldri gjør nok, og at man alltid burde gjort mer eller bedre.

Fra denne modusen kommer blant annet følgende overbevisninger:

• Det finnes bare én måte å gjøre på riktig måte – alle andre veier er dårlige.
• Alt må være i orden.
• Hvis vi gjør noe, må det gjøres perfekt.
• Jobb kommer først, alt annet i etterkant.
• Man må klare alt selv, og kan ikke be om hjelp.

Dette kan på overflaten fremstå som positivt, fordi man kan komme seg frem i studier og karriere og oppnå mye. Samtidig er det et viktig spørsmål hvor mye glede man faktisk opplever, og hva prisen er. I denne modusen kan man sjelden være fornøyd eller stolt av seg selv.

Kritisk/straffende

Kritisk/straffende foreldremodus handler om en indre stemme som dømmer, kritiserer og straffer oss når vi ikke lever opp til egne eller andres krav. Slike tanker kan være svært sårende, angripende og til og med intetgjørende.

Dette finnes på en skala: Man kan kritisere seg selv i mild grad, eller ha svært selvskadende tanker, som for eksempel «jeg hater meg selv» eller «jeg burde ikke leve».

Denne modusen gjør at man ofte ikke klarer å ta imot ros eller positive tilbakemeldinger.

Skyldpåførende

Denne modusen gir en følelse av at … (hva som helst kan stå her) er ens feil, ens skyld, også i situasjoner der man ikke har gjort noe galt.

I mellommenneskelige forhold formidler den at det er ens ansvar å gjøre den andre personen nær seg glad, fornøyd eller frisk. Man skal ta vare på den andre.

En person i denne modusen har høye forventninger til seg selv og opplever ofte at man må ofre egne behov. Hvis man setter egne behov først, oppstår det sterk skyldfølelse.

Skremmende

I denne modusen føler man seg usikker, redd og engstelig. Man kan ha en vedvarende opplevelse av at noe forferdelig kan skje når som helst. Samtidig kan man tenke at man ikke vil klare å håndtere det dersom det skjer, og derfor må være konstant forberedt. Dette kan føre til et sterkt behov for å forebygge og ha kontroll.

Ettergivende

I denne modusen er man passiv, underordnet og altfor tilpasningsdyktig, og prøver å tilfredsstille andre. Man er redd for konflikt eller for at andre skal bli sinte eller avvisende, og derfor ofrer man egne behov og tåler å bli mishandlet eller såret. Man klarer ikke å si nei.

Selvoppofrende/redder

Man som er i denne modusen fokuserer på andres behov, mens sine egne blir helt nedprioritert. Man kan gjøre dette overfor dem man er veldig lojal mot, eller som man oppfatter som sårbare, svake eller i en offerposisjon.

Man har en grunnleggende oppfatning av at man bare er god nok hvis man gjør alt for andre.

Hjelpeløs underdanig

Den som er i denne modusen, føler seg hjelpeløs, utsatt, ineffektiv, passiv eller fastlåst. Personen har en tendens til å idealisere dem man oppfatter som sterkere og mer kompetente, og ser dem som redningspersoner.

Selv om personen snakker om egne utfordringer, er det likevel ofte lite kontakt med det sårbare barnet i seg. Fortellingen kan mangle ekte emosjonell innlevelse, og det kan være vanskelig å forstå hva personen faktisk føler på innsiden.

Selvmedlidende offer

I denne modusen opplever man seg selv som et offer som følge av andres handlinger og omgivelsene, og reagerer med selvmedlidenhet. Personen har en grunnleggende oppfatning av at verden er urettferdig, og at man selv er spesielt uheldig – at man stadig blir forfulgt, hindret eller utsatt for vansker.

Man benekter eget ansvar og avviser ofte forslag og ideer som kan bidra til å løse situasjonen.

Unngående 

I denne modusen trekker man seg fysisk bort fra mennesker og situasjoner. Man unngår kontakt med andre og isolerer seg. Dette kan føre til at livet gradvis blir mer og mer innsnevret.

Den frakoblede beskytteren

I denne modusen blir man følelsesmessig distansert, både fra andre mennesker og fra egne følelser. Funksjonen er å beskytte seg selv ved å unngå følelsesmessig aktivering eller kontakt. Når denne modusen aktiveres, kan man oppleve en slags «robot-modus». Alt kan fungere tilsynelatende bra, men man er følelsesmessig ikke til stede.

Det er også vanlig å få somatiske eller fysiske symptomer som følge av følelser man ikke har kontakt med.

Dette kan oppstå i enkelte situasjoner, men noen lever store deler av livet i en slik frakoblet modus.

Den frakoblede selvberoligende eller selvstimulerende beskytteren

I denne modusen forsøker man å holde unna eller dempe egne følelser og behov ved å flykte inn i intense og sterkt stimulerende aktiviteter. Slike aktiviteter kan oppleves som behagelige eller spennende, men måten de brukes på kan være tvangspreget og ha et avhengighetspreg.

Eksempler kan være overdreven bruk av skjerm og telefon, serier og dataspill, overspising, shopping, arbeid (arbeidsnarkomani), altfor intens trening, bruk av rusmidler, sex- eller pornografiavhengighet, samt dagdrømming.

Den sinte eller klagende beskytteren

Denne modusen kan beskrives som at personen bygger en vegg av sinne, kynisme eller misnøye. Gjennom konstant klaging, irritasjon eller taus og anspent surhet signaliserer personen til andre at de skal holde avstand – at man ikke kan komme nær. Uansett hvordan andre forsøker å hjelpe, oppleves det ikke som godt nok og blir ofte avvist.

Denne modusen er ofte ubehagelig for den som er i den, men man klarer likevel ikke å stoppe den. Personen kan føle seg sviktet, misforstått og skuffet av andre. Samtidig får man ikke med seg at nettopp den vedvarende klagingen og irritasjonen gjør at andre trekker seg unna.

Målet med modusen er å unngå det som oppleves som farlig nærhet – både til andre og til egne, sårbare følelser og behov. Egne reaksjoner oppleves som naturlige svar på omgivelsene.

I de overkompenserende modusene oppfører personen seg som om det motsatte av det skjemaet sier er sant. Funksjonen er å unngå å kjenne følelsene som skjemaet utløser. For eksempel kan en person med et mindreverdighet/defekt skjema hevde at “jeg er bedre enn andre”. Hvis noen har et mistillit/misbruk skjema, kan personen utnytte eller skade andre for selv å unngå å bli såret.

Slike mestringsmoduser kan tildekke de ekte følelsene til det sårbare barnet, slik at personen ikke engang har kontakt med dem. Disse modusene ble dannet i barndommen (akkurat som de andre) og hadde en viktig selvbeskyttende funksjon den gangen. I voksen alder kan de imidlertid skape en slags vegg rundt personen, som hindrer utvikling av nære relasjoner som kunne vært helende og støttende.

De overkompenserende modusene kan være særlig belastende, både for omgivelsene og for personen selv. De fører ofte til at andre blir skremt bort.

Overkontrollerende

Paranoid

I denne modusen er man konstant redd for skade, sykdom eller angrep, inntar en innstilling der man tenker «jeg mot verden», og man forsøker å være forberedt på alt som kan skje. Man prøver å få oversikt og kontroll over alle detaljer, og forberede seg på enhver mulig situasjon. Hensikten er å redusere usikkerhet, uforutsigbarhet og sårbarhet.

Perfeksjonistisk

Når man er i denne modusen, forsøker man å ha full kontroll over seg selv, andre og situasjoner. Det er et sterkt fokus på perfeksjon, orden og feilfri utførelse. Personen har ofte en grunnleggende overbevisning om at alt må gjøres perfekt, og at feil ikke er akseptabelt.

Det er også vanlig med en oppfatning av at ingen andre kan gjøre ting like godt som en selv, noe som kan føre til overdreven ansvarstaking og vanskelig delegering. Dette kan gi et rigid og overdrevent kontrollert fungeringsmønster, ofte drevet av frykt for feil, kritikk eller tap av kontroll.

Spiseforstyrret

Den perfeksjonistisk spiseforstyrrede overkontrollerende modusen er en spesifikk variant av den perfeksjonistiske overkontrollerende modusen. Fokuset er rettet mot regulering av vekt og matinntak. Personen er ofte preget av et sterkt, til dels tvangspreget fokus på å oppnå en urealistisk, men idealisert kroppsvekt, og begrenser matinntaket for å oppnå dette. Denne modusen opptrer ofte sammen med den selvstraffende modusen (se neste).

Selvstraffende

På grunn av frykt for å bli kritisert eller straffet, straffer og klandrer man seg selv, og forsøker ubevisst å opprettholde en illusjon av kontroll gjennom dette. Selvstraff kan ha flere funksjoner:

• selvutvikling ved å være oppmerksom på egne svakheter
• å unngå å bli straffet av andre
• som en form for «forsoning»når andre lider på grunn av ens feil, der man i stedet for å gjøre opp for seg straffer seg selv
• å opprettholde en opplevelse av kontroll over egen lidelse eller smerte

Oppmerksomhetssøkende

I denne modusen forsøker man å få og opprettholde oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre, uansett hvordan. Personen kan opptre anstrengt, dramatisk eller overdrevent, og/eller kan ha en seksualisert og teatralsk fremtoning. I sosiale medier kan et eksempel være jakt på «likes». Bak dette ligger et ønske om å unngå følelsen av å være gjennomsnittlig, ubetydelig eller usynlig.

(Man kan komme i denne modusen når Søken for akseptering og anerkjennelse skjema blir aktivert.)

Grandios

Sosial overkompenserende

Sterk og uavhengig

Humoristisk

Idealiserende

Overanalyserende

Bekymringspreget

Katastrofiserende

Grublende / Ruminerende

Soisal sammenligning

Pessimistisk/depressiv grublende

Skjult tvangspreget overkontrollerende modus

Kontrafaktisk grublende («Hva hvis…»)

Sint grublende

Hevngjerrig grublende

Overkompenserende dagdrømmende

Manipulerende/Svindler

Bully and attack / Klandrende – angripende – dominerende

Predator

Sunn voksen modus

Happy Child/Glad barn modus