Akkurat som kroppen vår består av ulike kroppsdeler, består også personligheten vår av forskjellige deler. Slike delene er skjemamodusene. Når et skjema blir aktivert i oss, kommer vi i en skjemamodus. Vi har alle erfart at vi i det ene øyeblikket kan føle oss selvsikre – og i det neste sårbare, ensomme, redde eller usikre. Andre ganger kan vi kjenne på sinne mot eller legge press på oss selv. Det er opp til de aktuelle skjemamodusene.

I skjematerapi jobber vi mye med å bli bevisst på hvilke skjemamoduser vi er i. Når vi lærer å gjenkjenne dem, forstår vi både hvordan og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Målet er at pasienten etter hvert kan reagere ut fra en sunn voksenmodus i stedet for dysfunksjonelle mestringsmodus.
Kjenner du deg igjen i noen av de følgende?

Barnemodus

Vi har alle en barnedel som kjenner veldig sterke og dype følelser. Slike følelser blir aktivert når ett eller flere av våre grunnleggende behov ikke blir møtt. Når vi (sett fra et sunt voksent perspektiv) opplever at vi har sterkere følelser enn andre ville hatt i en lignende situasjon, er vi mest sannsynlig i en barnemodus. Disse følelser er som regel tristhet, sinne, ensomhet, redsel og sårbarhet. Det finnes flere barnemodus som er ulike fremtredelsesformer av det samme barneselvet. Barnemoduser blir dannet som følge av at et behov ikke ble møtt i barndommen. I barnemodus er svart-hvitt tenkning og selvsentrert tenkning typisk. Det hender at pasienter ikke ser sitt barnemodus, har vansker med å kjenne etter den og identifisere den i egen fungering. Som regel er disse pasientene i barnemodus store deler av tiden. De er nesten helt ett med barnemodusen, og derfor er det vanskelig for dem å identifisere den.

Sårbart barn

Når et skjema fra de to første skjemagruppene (avvisning/ustabilitet og svekket autonomi og prestasjoner) blir aktivert, får man vanskelige følelser og kommer i sårbart barn modus.

Undertyper:

Ensomt barn

Forlatt barn

Mishandlet barn

Presset barn

Redd barn

Avhengig barn

Et av målene med skjematerapi er at vi skal komme i stand til å ta vare på og trøste vårt sårbare barn fra en sunn voksen/god forelder modus.

Sint barn

Sinne i denne modusen kommer plutselig, er veldig sterkt og svært selvsentrert. Her er det ofte enklest å si hvilken alder man «kommer tilbake» til. Bak dette sinnet ligger redsel, smerte, urettferdighetsfølelse, forlatthetsfølelse og opplevelse av å bli neglisjert. Det blir aktivert når enten tilknytningsbehovet eller autonomibehovet ikke blir møtt eller blir såret. Funksjonen er å gi beskjed om at det sårbare barnet ikke har det bra. Det sårbare barnet ligger alltid bak det sinte barnet, men vi har ikke alltid kontakt med det.

Rasende barn

Denne modusen ligner mye på det sinte barnet, men sinnet er mye sterkere. Man kan oppleve andre som om de vil skade en, og derfor vil man skade eller såre andre. Man kan miste selvkontrollen helt i denne modusen.

Udisiplinært barn

I denne modusen har man vansker med å følge regler, rammer og krav i hverdagen. Man kan unngå ansvar og også styre unna kjedelige eller krevende oppgaver. Atferden preges mer av hva man har lyst til der og da enn av det som er hensiktsmessig på sikt.

Impulsivt barn

Man kan plutselig gli inn i impulsiv barn-modus når man kjenner en sterk impuls eller et behov som må tilfredsstilles umiddelbart, uten å vurdere konsekvensene. I denne modusen blir følelser uttrykt uten tilstrekkelig kontroll. Dette kan føre til handlinger som for eksempel one-night stand, rusmisbruk, unødvendig shopping eller råkjøring.

Happy Child / Glad barn

Glad barn er den ene av de to sunne modusene, sammen med sunn voksen modus. Den som er i denne modusen, klarer å nyte øyeblikket, kan føle seg sorgløs, være kreativ og uendelig fri. I denne modusen føler vi oss trygge, elsket og akseptert. Et av målene i terapi er at denne modusen blir sterkere. Vi skal ikke være i denne modusen hele tiden, men at denne modusen får plass i livet vårt.

Til toppen

Foreldremodus

Foreldremodusen representerer våre kritiske, straffende, krevende, skyldpåførende og skremmende tanker.

Foreldremodusen er et indre avtrykk av ordene, holdningene, overbevisningene og verdiene til viktige personer i barndommen vår, som for eksempel foreldre, lærere, trenere, søsken og betydningsfulle jevnaldrende.

I denne modusen har vi overbevisninger, tanker og meninger som kan såre oss og hindre oss i å løse situasjoner på en god måte. Tanker som kommer fra denne modusen, fremstår ofte som absolutte sannheter, og vi kan lett forveksle dem med den sunne voksne delen. Det finnes pasienter som ikke ser denne delen i seg, fordi det den mener og sier oppleves som så naturlig og grunnleggende.

Krevende

Denne modusen handler om et indre press om å være perfekt, sterk eller alltid prestere. I denne modusen stiller man høye og ofte urealistiske krav til seg selv. Man kan føle at man aldri gjør nok, og at man alltid burde gjort mer eller bedre.

Fra denne modusen kommer blant annet følgende overbevisninger:

Det finnes bare én måte å gjøre på riktig måte – alle andre veier er dårlige.
Alt må være i orden.
Hvis vi gjør noe, må det gjøres perfekt.
Jobb kommer først, alt annet i etterkant.
Man må klare alt selv, og kan ikke be om hjelp.

Dette kan på overflaten fremstå som positivt, fordi man kan komme seg frem i studier og karriere og oppnå mye. Samtidig er det et viktig spørsmål hvor mye glede man faktisk opplever, og hva prisen er. I denne modusen kan man sjelden være fornøyd eller stolt av seg selv.

Kritisk/straffende

Kritisk/straffende foreldremodus handler om en indre stemme som dømmer, kritiserer og straffer oss når vi ikke lever opp til egne eller andres krav. Slike tanker kan være svært sårende, angripende og til og med intetgjørende.

Dette finnes på en skala: Man kan kritisere seg selv i mild grad, eller ha svært selvskadende tanker, som for eksempel «jeg hater meg selv» eller «jeg burde ikke leve».

Denne modusen gjør at man ofte ikke klarer å ta imot ros eller positive tilbakemeldinger.